For halvannen måned siden møtte jeg veilederen min for første gang, og vi hadde en fin prat. Jeg ble mer optimistisk med tanke på oppgaven, og at den hadde noe for seg. Jeg har nemlig allerede fått tanker om at hele problemstillingen er totalt uinteressant, og at den har fryktelig liten relevans i det store og det hele. Jeg har hatt en liten idé om å forsøke å gjøre meg relevant for et arbeidsmarked, ved å skrive som jeg gjør. Tenk hvis jeg gjør det motsatte?
Jeg skal hvertfall legge slike tanker vekk, og heller høre på de som sier at arbeidsmarkedet er så mye mer enn det man tror når man sitter og skriver, og at man kanskje ikke en gang får bruke for noe som helst av det man har lest. Man får kanskje bruk for de akademiske metodene, men når får man bruk for Kant, lissåm!!??
Jeg leste et sitat av ei dame som sa at arbeidslivet var mye enklere enn universitetshverdagen. I løpet av studietiden leser vi noe av det beste som er tenkt gjennom tidene, og de utfordringene man møter på der, kan ikke arbeidslivet matche. Hun sa også at arbeidsmarkedet slettes ikke flommer over av de flinkeste av de flinke, men heller mange middelmådige. Det er litt godt å lese når man sitter og føler seg som en slask som ikke får til noe som helst. Jeg svinger mellom å føle meg kjempeflink, til å føle meg som en tankeløs, ubrukelig jævel. 
Jeg må skryte av verdens beste lesesalsmiljø, forresten! Sliter man litt, inviterer man noen ut på kaffe, og vi tar oss en prat. Det løsner gjerne litt da. Jeg får gode tilbakemeldinger som burde feie all min tvil av banen, men jeg gruer meg likevel til neste seminarinnlegg. Det er vel mest fordi jeg er så forbaska treg! Det går tregt oppi hodet mitt. Arbeidskapasiteten min er så svingende, at jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har klart å komme meg hit akkurat nå!
Kan døgnet får 36 timer?
Nei, vent! Jeg arbeider best under press.
Glem det!
