Jeg begynte på masterprogrammet i estetiske studier i fjor høst, og setter nå alle kluter til for å bli ferdig til våren. Målet er å levere på normert tid, og samtidig være meget fornøyd med oppgaven. Jeg har hatt et par utdrag av problemstillingen her, men har ikke vært fornøyd med formuleringen. Den er ikke presis nok. Kort fortalt skal jeg ta utgangspunkt i et avsnitt i Stortingsmelding 48 – Kulturpolitikk fram mot 2014, kalt “Nærare om nokre sentrale omgrep”:
2.4.3 Kvalitet
Kvalitet er eit relativt omgrep, men ikkje eit subjektivt. Om noko har kvalitet eller ikkje, er ikkje eit spørsmål om kva den eine eller andre kan lika, men om kva vi har med å gjera, og kva det skal nyttast til. Følgjeleg kan det som i éin situasjon eller til éin bruk har høg kvalitet, i ein annan samanheng ha låg kvalitet, men avgjerda er like objektiv i båe tilfella.
Kunstnarleg kvalitet vert såleis eit spørsmål om kva vi ventar oss av kunsten, eller kva vi vil bruka han til. Mange vil framheva at siktemålet er å få ei estetisk oppleving; andre vil leggja vinn på at kunsten skal gje noko å tenkja over og tala om.
Mykje kunst appellerer til kjenslene våre. Musikk kan gjera oss både nedstemte og glade. Vi kan verta oppslukte av spenninga i ein roman eller av samspelet mellom fargar og former i eit målarstykke. Vi kan verta fascinerte av eit flott byggverk eller av samspelet mellom lys og skugge i ein skulptur.
Men kunst er samstundes noko å tenkja over og drøfta med andre. Gjennom mange former for kunstverk kan vi læra noko om menneske, samfunn, historie, religion osb. Kunst appellerer til kommentar og ordskifte, og for mange skaper kunsten behov for å ta standpunkt, til dømes av di vi på ein eller annan måte vert provoserte.
Di betre eit kunstverk er i stand til å innfri slike forventningar, di betre kvalitet kan verket seiast å ha. Men folk som oppsøkjer kunsten, vil ha varierande og ulike forventningar. Følgjeleg vil kvalitetsvurderingar kunna falla nokså ulikt ut.
Det finst altså ikkje eit einskilt sett av alltid gyldige kriterium for kunstnarleg kvalitet, men det finst ei rad relevante kunstnarlege kriterium som kan kombinerast på ulik måte, og som til og med kan stå i motsetnad til kvarandre, til dømes det nyskapande, gjenkjennelege, velforma, komplekse, overraskande, teknisk fullkomne, tanketunge, lett tilgjengelege eller utfordrande.
Det er selve kvalitetsbegrepet jeg er ute etter, hva man legger i det. I dette korte avsnittet kan man spore flere måter å definere det på. Det er helt korrekt at det ikke kan defineres deskriptivt, og at man må ta høyde for at begrepet endrer seg avhengig av kontekst, men her savner jeg at det reflekteres over at en slik tekst faktisk har en konsekvens i praksis. Jeg savner et mer pragmatisk forhold til begreper de tar i bruk.
Dette er ikke hovdeproblemstllingen, men utgangspunktet mitt. Min begrunnelse for at jeg velger å skrive om ‘kvalitet’, er at jeg til stadighet reagerer på den nonchalante holdningen til verdiladede begreper generelt. ‘Kvalitet’ er et eksempel, vi har også ‘kunst’, ‘kultur’, ‘verdi’ osv. Jeg skal ikke skrive en tekst som skal “erstatte” dette avsnittet, jeg skal skrive en kritisk og refleksiv gjennomgang av kvalitetsbegrepet ved hjelp av estetisk teori.
Dette er fremdeles upresist, men det er noe å starte med! Jeg er ferd med å skrive et kapittel om hva kvalitetsbegrepet innebærer i denne konteksten. Jeg vil ikke kunne gå nærmere inn på problematikken rundt ‘kvalitet’ uten å berøre de tre største områdene innenfor estetikk, nemlig ‘kunst’, ‘smak’ og ‘value’. Så der er jeg nå! 
Utfordringen er å balansere dette slik at det blir relevant i forhold til utgangspunktet mitt, nemlig avsnittet. Jeg må finne en måte å relatere dette til retorikk i offentlige dokumeter og symbolsk makt. Der er jeg inne på Bourdieu og Focault, så jeg har litt å gjøre fremover.
